I dag er datamaskinen min så treg at man skulle tro den var fyllesyk, i stedet for meg. Hurra for det liksom. Med min veldig korte lunte ovenfor teknologi, så er det like før skraphaugen havner i gulvet. Det ville vært en stor katastrofe i allefall, jeg ville nok ha dødd litt innvendig. For egentlig så er jeg veldig knyttet til min kjære, treige og idiotiske boks av en datamaskin. Som et kjæledyr du har blitt knyttet til. Selv om det er ufattelig stygt eller mongolid, så elsker du det for det om. Det kalles kjærlighet.

For en tid tilbake så hadde jeg en liten pusekatt. Vel, en ganske stor katt – som ikke levde så lenge. Den ble født på en gård og levde sine første måneder i en grisefjøs. Denne katten endte opp med å bli ganske ondskapsfull egentlig, den savnet nok bare grisene. (Sorry mac, for at jeg ikke kunne leve opp til den stanken du var vant til.) Katten var nydelig å se på, som en liten ball når den var baby – vakker. Når den ble større vokste den ikke av seg utseendet, men den var ikke like snill lengre. Hele familien ble redde for å gå barbeint, man ville jo ikke miste en tå eller to heller da. Katten likte heller ikke å bli kost med, strøket på – sånn som katter skal. Neida, det var bare min kjære mor som fikk røre ham, og da måtte hun være forsiktig. Veldig forsiktig, to sekunder for lenge med kosing, og hun var blodig.

Det hele gikk tilslutt så langt at man så ikke noe annet valg enn å sende den nydelige skapningen avgårde, til himmelen. Jeg var knust. Hjertet kjentes ut som om det hadde blitt revet ut, tråkket på og knivstukket. Samtidig. Jeg hadde ikke kjent en sånn stor smerte siden onkelen min døde. Jeg lå på gulvet, hikstet og gråt. Fikk nesten ikke puste.  Det gikk opp for meg at denne ikke fullt så snille pusekatten, hadde hatt en stor plass i hjertet mitt. I flere uker gikk jeg ut på trappa for å rope på den. Jeg gikk ikke barbeint, og jeg var mange ganger sikker på at jeg så det store beistet smyge seg forbi hjørnet. Men nei, han var borte.

Navnet til denne nydelige pusekatten var Tiger Snickers.

En gang var han liten, søt og snill.

Fortsatt veldig søt, men veldig svær. Og med like kort lunte som meg.

 

Egentlig skulle dette innlegget handle om min kjærlighet til den mongolide datamaskinen min, men det sporet litt av. Kanskje dere likevel skjønner tegninga? Det kalles kjærlighet.

JANUAR:

Hva skjedde i 2009? Joda, en god del faktisk. For å oppsummere for meg selv, og for andre – skal jeg legge ut noen bilder om hva som skjedde i livet mitt i 2009. Enjoy!

Var nok en død måned, har ikke dokumentert noe som skjedde.

 

FEBRUAR:

Klassen spilte badminton på skøyter, uten så mye hell i grunnen.

 

Samme klassen dro på utdanningsmesse og flymuseum i Bodø.

 

 

Stian og jeg feiret med kake og alkohyler at man hadde levd i åtten fine år.

 

MARS:

Jeg spilte Scrabble, og vant nok. Garantert.

 

Jeg og mitt kjære søskenbarn kosa oss med fruktige, alkoholholdige drinker i deres nye (og veldig fine) boblebad.

 

APRIL:

Var på Tenerife med fine mennesker. Drakk gode paraplydrinker, sov på stranden og bare kosa meg.

 

MAI:

Lå i gresset og lukta på blomster. Bare nøt at våren også kom til kalde Norge.

 

Var i 75 årsdag til far. Som vil si at jeg spiste mye mat og møtte mange slektninger.

 

Hadde eksamensfest. Punktum.

 

JUNI:

Ingen bilder fra den måneden gitt.

 

JULI:

Var på festival, i regn. Likte det.

 

Tok båten til vakre strender, i godt selskap.

 

Vant for første gang på kryssord-flax!

 

Lekte i skumle skoger.

 

Ble tvunget på fjelltur sammen med disse to. I regnet.

 

AUGUST:

Hadde det fantastisk sammen med fantastiske mennesker, på fantastiske Gimsøya. Fantastisk!

 

Var på båttur til Trollfjorden.

Der måtte man passe seg for støy og ørner.

 

SEPTEMBER:

Ble avbildet i Dagbladet, på en veldig uheldig måte.

 

Festet.

 

Fikk en ny venn.

 

Fant en levende snegledyr i paprikaen min. Nam.

 

OKTOBER:

Fikk ny tatovering.

 

Festa.

 

Ble rødhette.

 

Før jeg ble kattemenneske.

 

Prøvde meg også som pilot med horn, uten hell.

 

NOVEMBER:

Festa. Igjen.

 

Ble syk og fikk søt gave av verdens beste Marie.

 

Bestod teorien.

 

DESEMBER:

I desember tok jeg så mange bilder, at jeg greier ikke velge hvilke jeg skal publisere. Men i desember festa jeg, mye. Hadde det fint sammen med familie og venner. Fikk nye venner. Feira jul, såklart. Bakte, gikk tur. Fikk lappen! Ja, desember var en fin måned.

 

2009 var et fint år, men håper 2010 blir enda bedre. Hurra for det!

Kjolen hadde en merkelig passform, var liksom stor og liten på samme tid. Men det får duge. Jeg synes at den er fin jeg, selv om bildet ikke akkurat ble så fint. Det får holde. Selvutløser er en fin ting.

Kjolen er fra H&M. De litt for store skoene er fra Carolina Boix og ble anskaffet på Tenerife i april 2009.

Jeg skrev tidligere at min elskede pengebok hadde rømt sin vei. Vel, i dag fant den vel ut at den savnet meg like mye som jeg savnet den – så nå er den trygt hjemme hos matmor. Det morsomme er at den lå i ryggsekken min. Samme ryggsekk som både jeg og mamma ransakte, uten hell å finne den. Men i dag når skola var ferdig, og jeg skulle pakke datamaskinen min i sekken – så var den plutselig der. Tydeligvis hadde den gjemt seg så godt at man ikke kunne finne den. Kanskje den syntes at jeg hadde brukt den litt for mye. Anymoney, nå er den tilbake hos meg, og jeg lover på ære og troskap at den aldri skal forsvinne igjen. De dagene den var borte følte jeg meg helt hjelpesløs, visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Og bare for å gjøre dagen enda bedre, så ankom det en stykk pakke fra H&M til meg i dag. Så nå blir jeg nok fin skal du se. Kanskje hvis dere er heldige og spør pent (og at klærne passer), så kan dere få se bilde av antrekket jeg har kjøpt. På meg. Det blir nok sikkert bra. Jadda.

Dette blir nok en veldig fin dag, til tross for at vi hadde to lærere i dag – som jeg ikke føler så veldig elskverdige følelser for, men det må til det og.

Men nå skal jeg spise middag, siden magen min rumler så kraftig. Også tenkte jeg at jeg skulle dra å trene, så dette blir en flott dag. Hurra!

Skulle ønske jeg kunne si at jeg er et supergodt eksempel som verken røyker eller drikker, men der må jeg dessverre skuffe dere. Røyken er blitt et fast inventar i hverdagen min, og alkoholen titter ofte fram i helgene. Det var det som skjedde denne helga og, men nå var det heldigvis ei stund siden sist. Jeg hadde virkelig ikke planlagt å feste, men enkelte ringte meg hundreogtyvetusen ganger. "Anette, kom igjen’a! For gamle dagers skyld." Kunne nesten se englefjeset hans gjennom telefonen, så jeg sa ja til å dra ut. Og angrer ikke. Det var veldig gøy og koselig.

Siden jeg glemte kameraet mitt hjemme, så ble det ikke tatt noen bilder. Dessverre, eventuelt heldigvis. For å si det sånn, en av de store fordelene med å være jente, er at du får spandert haugevis med drinker. Noe som man liker veldig godt. Supert.

Denne fine frøkenen festet jeg sammen med i går. Bildet ble tatt 07.11.09 i anledning: paperboys konsert. Therese tok bildet, tror jeg.

_______________________________________________________________________

Never have regrets, because at one point everything you did was exactly what you wanted to do.

Jeg har mistet min kjære, fine, flotte og praktiske pengebok. Min elskede pengebok. Jeg dør litt innvendig. Tror jeg mistet den på minibussen fra Kabelvåg til Svolvær, kl. 20.35 på torsdag 29.01.10. Jeg er trist og hjelpesløs! Det dumme buss-selskapet vil ikke ta telefonen når jeg ringer, så jeg får liksom ikke vite om de har funnet den.

Noen som har sett denne skjønne skapningen?

Klokken er tre på natten, og jeg skulle så absolutt ha sovet. Våkenheten skyldes i bunn og grunn naturfagprøven jeg skal ha i morgen, men motivasjonen forsvant så fort boka ble åpnet. Jeg har lest sammendraget, det burde gi meg ståkarakter hvertfall. Den siste timen har jeg tilbrakt fremfor min kjære data, som begynner å ta kveld. Har visst ikke noen superdata jeg. Egentlig er det vel min uforsiktighet og yppige bruk av den, som gjør at jeg frykter den skal svikte meg nå i nærmeste fremtid. (Husk å ta sikkerhetskopi.)

Pengeproblemene mine ble så mye mindre når jeg tok en forferdelig avgjørelse. Jeg drar altså ikke til Bali i tre måneder. Jeg kan ikke ligge på stranden å lese pensum. I stedet tenkte jeg å ta turen til Harstad, og det gleder meg egentlig. Det er mye billigere, også er det nærmere hjem. Mamma ble hvertfall veldig glad når jeg annonserte nyheten tidligere i dag. Og så glad som jeg er i meg selv, så måtte jeg jo selvsagt feire lykken over å vite hva man skal. Så nå har jeg bestilt meg fem nye plagg fra H&M, deriblant to kjoler. Den ene var så fin at jeg begynner nok å strigråte hvis den ikke passer! Dessverre så hadde de ikke alt inne på lager for øyeblikket, men den fine kjolen hadde de heldigvis. Så i begynnelsen av februar kommer det en stykk fin kjole og en stykk cardigan i posten til meg. Akkurat tidsnok til at jeg skal til Trondheim. Resten av klærne kommer i mars, så jeg må visst bare vente. Aah, jeg elsker nettshopping!

Her blir jeg ikke liggende å lese pensum, men det går bra. Selv om det er litt trist. Vel, en annen gang i ett annet liv.

Jeg har perioder der jeg undres over mye rart. Akkurat er det rødhårede mennesker som fascinerer meg. Jeg synes nemlig de alle ser ganske like ut.

Alle har rødt hår og meget lys hud med fregner på. De har relativt smal nese, lyse øyenvipper og øyenbyn. Fargen på øynene deres er blå/grå/grønn. Jeg skjønner jo såpass at det har noe med pigmenter å gjøre, men jeg vil ha nøyaktig svar på hvorfor det er sånn. Den vitenskapelige forklaringen.

For meg kan det nesten sammenlignes med asiatere, de ser også "lik" ut. Såklart det er jo stor forskjell på alle mennesker, men noen ligner mer enn andre.

Min kjære, rødhårede venn; Stian. Bildet er tatt på vakre Gimsøya i august 2009.

 

 

Hva foretrekker du? Sjokolade eller potetgull? Hva er favoritt sjokoladen/potetgullet? Selv tror jeg at jeg best liker potetgull, og da Sørlandschips. Men samtidig så er jo kindersjokolade veldig godt!

I følge tannlege-svendsrud.no lider hver tiende nordmann av tannlegeskrekk. Det er ganske mye synes jeg. Selv har jeg aldri hatt tannlegeskrekk. Har ikke likt dem noe særlig, men aldri vært redd for dem.

Da jeg var rundt 15 år fikk jeg tannregulering, og den tannlegen var den aller beste jeg noen gang har møtt på. Eller, har var vel egentlig kjeveortoped, men de er av samme ulla. Han var en søt og hyggelig gammel mann, og gjorde alt han kunne for at det ikke skulle være ubehagelig eller vondt for meg. Rask og effektiv var han også. Han kurerte den lille nervøsiteten jeg hadde for tannleger, hverfall for en stund.

I dag var jeg hos tannlegen pånytt, og det var en av de verste opplevelsene jeg har hatt hos tannlege. Det hele begynte greit, hun var flink å sette bedøvelsessprøyta. Men så ble hun fryktelig brutal og hardhent. Prøvde å bryte munnen min mer opp. Sorry mac, munnen min kan ikke åpnes så fryktelig mye! Ikke min feil, så du trenger ikke bryte kjeven ut av ledd – som jeg var sikker på at hun prøvde på. I tillegg hvilte hun hånden rett på tinningen min, så jeg fikk en gjomende hodepine. Hun kutta leppa mi meg ett eller annet kvass og spruta vann rett i ansiktet mitt, 2 ganger! Sikker på at det var med vilje. Sant, dere vet den tingen tannleger har som spruter vann? Vel, den retta hun i ansiktet mitt to ganger. Hurra, hyggelig. Også var hele væremåten hennes, måten hun snakka til meg på – helt forferdelig. Skulle nesten tro at jeg hadde begått en dødssynd fordi jeg er sløv med tanntråden. Djis, blir irritert av å tenke tilbake på det – så jeg bare runder av her.

Har du tannlegeskrekk?