Forandring fryder?

Tro kan flytte fjell

Da jeg våknet i dag var jeg nervøs, fryktelig nervøs. Jeg hoppet i dusjen, memoriserte tankene. Klokken nærmet seg ni, og jeg gikk ombord i bussen. Samme bussen jeg har tatt nesten hver dag i to og et halvt år nå, men denne gangen skulle jeg ikke hele veien. Jeg skulle hoppe av bussen litt tidligere enn normalt, for andre gang. I det jeg gikk av bussen økte nervøsiteten enda noen hakk, hjertet vekslet med å hoppe over noen slag og galoppere som en galning. Jeg skulle ta teorien til kl. B. Det var min andre gang, og tvilen satt i meg. "Har jeg virkelig forbedret meg fra forrige gang?" Du skjønner, jeg strøk første gangen – ni feil. Skuffelsen var stor da, og jeg var redd for å gjøre det samme igjen. Derfor var nok nervene enda mer i spenn, men jeg prøvde å tenke positivt. "Tro kan flytte fjell!" Selv om jeg aldri har sett at noen har flyttet fjell med bare troen, så var det betryggende.

 

Da jeg kom til trafikkstasjonen begynte jeg å roe meg ned litt, men bare litt. Mens jeg ventet på at jeg skulle få komme til skranken tenkte jeg gjennom alt jeg hadde lært, hva jeg trodde gikk galt sist gang, og ikke minst; hvordan jeg kunne gjøre det bedre denne gang. Tiden var inne, og jeg pluss en til ble ført inn til prøve rommet – der satt det allerede en ung mann og trykte på disse datamaskinene. Han så helt rolig ut, han hadde nok full kontroll. Jeg begynte teorien, leste nøye gjennom spørsmålene og svarene – tok meg god tid. Jeg var egentlig ferdig etter rimelig kort tid, men gav meg ikke der. Jeg tittet gjennom svarene mine gjentatte ganger, og den femte gangen endret jeg på 3 svar. Så kom jeg til den delen jeg hadde gruet meg mest til – å trykke på den knappen som står avslutt på. Det skumleste av alt. De andre hadde allerede gått, det var bare meg og datamaskinen – og jeg trykte på knappen. Jeg lukket øynene og måtte konsentrere meg om å puste rolig i noen sekunder, jeg åpnet øynene. Gratulerer, du har bestått! sto med store bokstaver på skjermen foran meg. Den følelsen jeg hadde akkurat da kan ikke beskrives, men likevel tvilte jeg litt. "Tenk om det bare er en feil? Kanskje jeg egentlig har strøket…"

 

Da jeg kom ned til skranken igjen, satt det en rekke ungdommer å ventet. Han ene så spørrende på meg og viste meg tommelen opp, og deretter tommelen ned. Han ville vite hvordan det hadde gått. Forsiktig viste jeg tommelen opp, og han smilte bredt til meg. "Anette?" En dame ropte navnet mitt, det var dama i skranken. Jeg fikk tilbake mobilen min, og et ark. Mobilen ble bare puttet raskt i lommen, det var arket som betydde alt i verdenen – akkurat da. Med spente øyne og mange tilskuere tittet jeg forsiktig på arket, jeg hadde bestått! Og med glans vil nå jeg påstå, bare 3 feil! Akkurat da var jeg ufattelig lykkelig, endelig var jeg ferdig med teorien – endelig!

 

Og noe nesten finere, var at alle sammen var så glade på mine vegne. Klemmene og gratulasjonene haglet rundt meg resten av dagen. Jeg fikk til og med en bukett med hvite roser fra mamma, hun er den beste.

Det var en fin dag. Og den fine dagen må nå ødelegges av prøvelesning, hurra.

Do you see me?

Føler meg trist og teit, kjempe teit. Aner ikke engang hvordan jeg skal forklare dette, det bare er sånn. Noen av dere vet det, de andre trenger nok ikke vite det. Uansett hvor teit det er, så gjør det litt vondt. Det er noe som overrasker meg masse, hadde ikke trodd det. Helvette heller. Trodde det verste var å ikke vite, men der tok jeg feil… Hurraaa

 

 

 

 

Rihanna – Russian Roulette

Hørte nettopp den nyeste singelen til Rihanna, og ble ganske så overrasket. Synes den var så annerledes enn det normale hun synger, den var faktisk veldig bra.

Hva synes du om den og hva tror dere meningen med sangen er?

Ingenting

Siden det ikke akkurat tikket inn forslag til ny header, så har jeg altså laget en selv i hui og hast. Tilbakemelding?

Pannlugg har jeg også fått i den siste tiden, takket være Maren. En stykk veldig fornøyd Anette.

Må sove, tadaah

Something new

Nå har jeg endret utseende på bloggen, og headern er den tilhørende til temaet jeg valgte. Og sånn må den bare være ei stund, til jeg får surret meg til å lage en kickass bra header. Har ikke vært fornøyd med de siste jeg har hatt, kreativiteten er visst forsvunnet. Hvis noen har lyst å lage en til meg, så blir jeg glad! Da må den såfall være 760 x 190 pixler for å passe helt perfekt der headern skal være.

Hodepine har jeg og, bare stirret på datamaskinen i hele dag. Dumt ja.

Smertefull fritid

Ohoi! Dere leser nå på bloggen til en elendig blogger, hurra. Det var enda bra jeg ikke lovte helt å bli flinkere med dette. Jeg har det bare så alt for travelt. Opptatt med jobb, skole og lappen, er liksom ikke tid til  noe fritid. Har jo nesten ikke tid til å sove. Men siden jeg liker det så godt, så dropper jeg heller leksene og sover litt.

I dag har jeg faktisk tatt meg tid til fritid, hyggelig – men akk så smertefull fritid! Jada, jeg har tatt min andre tatovering. Og for å si det sånn, den var mye mer smertefull enn den første! Jeg hadde frysninger gjennom hele kroppen min, og får faktisk frysninger bare ved å tenke på det. Den første tatoveringen var behagelig på en litt syk måte, som å bli tegnet hardt på. Den nye kan ikke beskrives. Nakken er altså en vond plass å tatovere seg, et lite tips til andre. Men jeg angrer ikke, det føles bra.

Det synes kanskje ikke så bra på bildet, men det står La bella vida – som er spansk for Det vakre liv. I motsettning til min første tatovering, så har denne en mening. En ganske dyp mening som bare jeg vet om, og tatovøren fikk høre litt grovt hva den betydde for meg. Han likte det godt, og tok faktisk vare på tatoveringen for å kunne bruke den på andre. Og det er jo hyggelig.

For å skryte litt av min fantastiske mamma, så har hun laget supergodt brød og boller i dag! Deilig å våkne opp til duften av nybakt brød. I dag har vært en fin dag. Til tross for at den inneholdt åtte timer på jobb som sneglet seg forbi, og fire timers venting hos totalt fremmede.

Til Kristine

Fordi jeg er glad i deg <3

Colours of the rainbow

Denne lille måneden på skolen har jeg altså gjort mer lekser enn jeg gjorde de to andre årene tilsammen! Værtfall føles det sånn ut, det er forferdelig. Jeg blir sliten og smart, hah! Føler det er så mange ting som foregår på samme tid, og liker det ikke. Jeg er jo lat av natur, det ligger i blodet mitt. Og nå må jeg stå på 100% hele tiden, prøver værtfall. Det er jo ikke så greit å fokusere når hjertet skriker etter litt omsorg. Hvis noen har et godt tips til akkurat det, tar jeg gjerne imot.

Ellers så skal vi da lage en dokumentarfilm på 6 minutter, og denne gjelder da hele 50% av karakteren vår i dette faget. Skremmende. På grunnlag av at filmen gjelder så mye av karakteren, har jeg valgt å jobbe alene – selv om det er tillatt med grupper på inntil tre personer. Det gjør det enda mer skremmende, men da kan jeg værtfall ikke skylde på andre hvis filmen blir en total fiasko. Men så kommer da problemstillingen, hva skal jeg lage film om? Min ikke så kreative hjerne står fast på akkurat den viktige detaljen. HJELP! Noen som har en idé eller fem? Filmen skal ha et reelt tema, den skal altså omhandle om noe som finnes – noe som ikke er fiktivt.

HJEEELP!

Truer de eller lover de?

Jeg kan love dere at det er et løfte!

Jeg snakker om usaklige kommentarer jeg og min vennegjeng fikk etter at vi stilte opp i Dagbladet. Saken må nesten leses for å forstå, og kommentarene er obligatorisk. Vel nesten. Jeg blir værtfall provosert av disse “voksne” menneskene som går til privat angrep på oss, fordi vi har en mening.

Jeg er rett og slett sjokkert over alle kommentarene vi har fått, og det har økt hver gang jeg er innom å leser. Folk kaller oss barnslige, og fortsetter kommentaren sin med å hakke ned på oss for våre egne meninger som vi faktisk står for. Hvem er det som er barnslig da? Oss eller dem? Uff, skjønner poenget mitt sant?

En ting jeg ble sint for var at de antok at vi bodde hjemme, ikke hadde jobb og ikke tenkte miljø. Nå har det jo faktisk seg sånn at jeg er den eneste som bor hjemme og samtlige av oss har jobber. Og vi er da slettes ikke noen miljøsvin noen av oss. Jeg blir mer og mer provosert når jeg ser hva disse “voksne” menneskene skriver, og må virkelig anstrenge meg for å ikke slenge med leppa tilbake.

Uff, skulle tro man hadde lov til å ha egne meninger uten at folk gikk på personangrep!